Det var det!

Eksamensoppgava er innlevert. Lettelse
Vente på sensuren. Skummelt
Siste innspurt på jobb før karkatersetting. Stressende
Nye ideer. Spenning
Lese bøker: forskning og skjønnlitteratur. Kos - når man ikke må, men har lyst

Hva skal skje videre med bloggen nå? Hva blir det neste? En pause først

Presentasjonen av min FoU-oppgave. Prezi for første gang.
http://prezi.com/i3tffmsr97my/formativ-vurdering/?kw=view-i3tffmsr97my&rc=ref-31280717

Den digitale skoledagen

Når jeg ved skolestart spør elever om de leser, får jeg som regel til svar at de ikke er lesere. Det hender noen er mer våken enn andre, og spør meg hva jeg mener med tekster. Når de da får vite at det ikke bare gjelder om de leser bøker, aviser eller blader, men også skjermtekster, meldinger på mobil og datamaskina, for eksempel msn, er det langt flere elever som svarer at de leser. Det samme skjer når jeg prøver å kartlegge elevenes skrivevaner. Svært mange elever er skrivere, særlig av korte, uformelle, muntligpregede tekster. Dette kan slå både positivt og negativt ut for elevene. Det er blant annet avhengig av hva slags tekster elevene skriver og hvilket formål de har med teksten. Noen av tekstene som produseres, er svært private og kanskje bare ment å bli lest av en leser, for eksempel på msn eller som sms. Da kan tekstene ha et muntlig preg, kanskje se ut som et telegram. Om dette er den måten de som oftest skriver på, vil de etter hvert kunne glemmme rettskrivingen. Andre elever skriver for eksempel blogger, og da kan de ha et større publikum. Å skrive godt vil da kunne være viktig, og hvis de da skriver på dialket, vil det kunne ekskludere mulige lesere. Dette kan være en arena for god skrivetrening. Når det gjelder lesing, tenker jeg at de som ikke har utholdenheten eller ferdighetene som trengs for å lese bøker av en viss lengde eller med et visst språk, vil kunne finne tekster som passer til dem på nett. En utfordring kan være at de ikke nødvendigvis får trening i å lese lengere tekster. Når man for eksempel er vant til å lese hypertekster, vil det kunne kreves ekstra utholdenhet å måtte lese en lang tekst. Når man leser hypertekster, blir man vant til å kunne klikke seg videre og videre, og på den måten blir man en mer aktiv leser. Man velger for eksempel hva man vil lese mer om, og hvilke ting man ikke ønsker å lese mer utfyllende om.
 
Elevene er stort sett drevne brukere av mange av de morsomme mulighetene som datamaskina gir oss (sosiale media), men mange av dem trenger hjelp til å bruke den optimalt som et digitalt verktøy i skolesammenheng.Vi tar det kanskje for gitt at de vet hvordan de best skal finne informasjon og bruke den riktig i skolesammenheng. LK06 sier at det å kunne bruke digitale verktøy er en av de grunnleggende ferdighetene. I denne sammenhengen er det interessant at det er en revisjon på gang av betegnelsen på den grunnleggende ferdigheten fra "å kunne bruke digitale verktøy" hvor fokuset ligger på selve programvare og utstyret, til "digitale ferdigheter", hvor fokuset skal være på "de kognitive dimensjonene som holdninger, forståelse og kommunikasjon vektlegges sterkere." Udir ønsker en tydeligere helhet rundt elevenes digitale skolehverdag. Begrepet literacy er også i denne sammenhengen aktuelt. Hoem&Schwebs snakker i boka tekst2null om at literacy når det gjelder Web 2.0 bør omfatte digital dugelighet, kyndighet og dannelse. Mange elever

De aller fleste elevene er logget på ulike sosiale medier det meste av tiden. Jeg ser for eksempel at selv om skolen har lagt inn sperre mot Facebook (FB), er mange elever pålogget og holder seg oppdatert der i løpet av skoledagen. Et tema som stadig kommer opp, er om man bør ha en slik sperre eller ikke. Elevene finner jo uansett ulike løsninger for å komme seg inn. Kanskje man heller bør ta i bruk dette sosiale mediet i undervisningen, som PLN? Det er flere lærere som har gjort det, blant annet Liv Marie Schou. En elev på en skole hvor FB ikke var sperret og hvor flere lærere brukte dette som en læringsarena, fortalte meg at det nesten ble for mye av det. Det var ikke lenger like fristende å bruke pausene og kveldene til å kikke på oppdateringer osv. Det er flere fordeler ved å bruke feks FB eller å opprette en Wiki i undervisningen. Det multimodale aspektet er relevant, med tanke på hovedområdet sammensatte tekster, men det er kompetansemål i andre hovedområder som også kan dekkes gjennom bruk av ulike sosiale medier. Både på FB og Wiki kan elevene legge inn egenproduserte tekster og illustrere dem. De kan legge inn bilder, filmsnutter osv. Ved å bruke sosiale medier i undervisningen, kan vi jobbe både med å gi elevene de grunnleggende ferdighetene i ulike sjangere, gi dem veiledning i bruk av andres tekster, bilder og filmer og å gi dem en forståelse av sosiale mediers rolle i samfunnet.

Å skape en mening

"Hvorfor skal vi lese dette da?" "Jeg har aldri lest ut en hel bok." "Jeg liker best bøker om ting som faktisk har hendt." "Jeg skal aldri lese noe jeg." Slik kunne jeg ha fortsatt lenge. Utsagnene kommer fra elever jeg har hatt, og jeg har hørt det meste flere ganger. Så hva er egentlig poenget med å lese - og i denne sammenhengen, skjønnlitteratur? Er det ikke nok at elevene leser faglitteratur?

Nei, elevene trenger skjønnlitteraturen også. Og når jeg sier elevene, så tenker jeg både på elevene på studieforberedende og på yrkesfag. På yrkesfag også? Ja, de bør også være i stand til å skille mellom virkelighet og fantasi i møte med tekster. Og de trenger vel også en viss dannelse for å fungere godt? Atle Skaftun (Skaftun 2009:11) sier at vi ikke lenger kan forutsette at skjønnlitteratur er en selvfølgelig del av kulturarven og en vesentlig del av elevenes kulturelle identitet. Da bør vi vel kanskje forsøke å gjøre noe med det? I denne sammenhengen kommer begrepet dannelse opp, men hva betyr nå egentlig dette begrepet? Hvis man for eksempel søker på ordet dannelse i UiOs nettordbok, får man blant annet følgende definisjon: "1 (grad av) finhet i kultur og væremåte kombinert med (visse) kunnskaper" Det er ikke viktigst hva man kan, men hvem man utvikler seg til å være. Laila Aase legger blant annet vekt på hvem man er, ikke nødvendigvis hva man kan. Alle trenger en grunnleggende dannelse for å kunne fungere i samfunnet, kunne ha gode samtaler og å forstå alle tekstene vi omgis av, både faktatekster og fiktive tekster, også sammensatte tekster.

Begrepene dannelse og literacy henger sammen. Ved å være literate blir man dannet. Selve begrepet literacy er vanskelig å få et skikkelig grep på. Betydningen har forandret seg, og vi bruker fremdeles det engelske ordet. Det er ingen god, dekkende oversettelse på begrepet, men det har med kompetanse å gjøre, kompetanse til å forstå tekster og å selv produsere tekster. Det finnes mange ulike teksttyper, og det er viktig å ha kunnskap om disse og selv kunne nyttiggjøre seg dem. Penne sier literacy er "et uttrykk for det metaspråket vi alle trenger for å kunne tolke og forstå både litteratur, film og den verden vi lever i." (Penne 2010:16).

Det er interessant, både det Skaftun og Penne skriver om hvilken rolle litteraturen har hatt, har og bør ha i skolen. Pennes undersøkelser av ulike skoler og klasser (Penne 2006), viser at det er mange hensyn å ta når man skal jobbe med skjønnlitteratur i skolen. Det er interessant at Penne i utgangspunktet ikke hadde tenkt å se på den sosiale bakgrunnen til elevene, men hadde tenkt å dele dem inn etter kulturelle skiller. Av egen erfaring ser jeg at det kan være mer fruktbart å dele inn i sosiale grupper enn den kulturelle - eller skal jeg si etniske?

Store forskjeller når det gjelder elevenes bakgrunn, krever en grundig kartlegging fra lærerens side om hvor elevene står når det gjelder deres litterære bakgrunn. Å skape et tolkningsfellesskap er viktig i arbeidet med skjønnlitteratur. Elevene skal blant annet etter vg1 studieforberedende kunne "gjøre rede for et bredt register av språklige virkemidler og forklare hvilken funksjon de har". Kompetansemål - skriftlige tekster Ved å jobbe med felles tekster, valgt av læreren på grunnlag av bestemte kriterier, kan elevene få en felles forståelse av de språklige virkemidlene.

Jeg ønsker er "personlig", men samtidig leservenlig skrifttype. Da er det bare å prøve seg fram

Når jeg først er i gang...

...så kommer jeg på noe jeg ønsker meg: planleggingsdager som faktisk kan brukes til nettop det. Jeg skulle ønske jeg fikk noen planleggingsdager til å pønske ut nye undervisningsopplegg, gjerne i samarbeid med gode kollegaer. Å starte med målet og så planlege resten.
...så tenker jeg at jeg skal ta fram det jeg har av notater fra diverse kurs og prøve å sette alt i et bedre system. Men ikke nå i natt. Kanskje i vinterferien?
...må jeg minne meg selv om å gjøre elevene til deltakere i vurderingen av seg selv også i større grad enn jeg gjør nå. De trenger hjelp til dette, og det bør jeg prøve å hjelpe dem med.
...kjenner jeg at det begynner å bli alt for sent. Målet mitt til neste blogginnlevering må være å levere tidligere enn denne gang. (Det må jeg forresten...) Og så kanskje lese litt mer av pensumlitteraturen.

Begreper, begreper, begreper

Operasjonalisering, formativ vurdering, summativ vurdering, kompetanse, vurdering for læring, framovermelding, formell, vurdering, uformell vurdering, fagsamtale, elevsamtale, kontaktsamtale, kompetansemål, læreplanmål, måloppnåelse, grunnleggende kompetanse... Det er en jungel av begreper alle som er i befatning med skolen møter. Det er ikke alltid like lett å holde orden på begrepene. Denne bloggens tema skal være operasjonalisering, formativ vurderig og kompetanse. Vi får se hvor vi ender denne gangen. Hva menes så med disse tre begrepene?

Henning Fjørtoft (http://multimedie.adm.ntnu.no/mediasite/SilverlightPlayer/Default.aspx?peid=06ac2ae5f93644928727ea85a7d0ba3f1d) snakker om operasjonalisering i forbindelse med kompetansemålene og nevner to varianter av operasjonalisering. Den ene måten er å bryte ned kompetansemålene til små delmål som konkretiseres så mye som mulig. Dette kan i noen sammenhenger være mer håndterbart for elevene enn de store kompetansemålene. En av ulempene ved denne operasjonaliseringen, er at helheten forsvinner for mange når alt skal splittes opp. Den andre metoden han snakker om er "Big Ideas", hvor man grupperer flere mål rundt en samlende ide. De grunnleggende ferdighetene blir integrert i arbeidet til elevene. Uansett er det viktig at elevene forstår hva de skal lære.

Det snakkes om hvor viktig det er å måle elevenes kompetanse på de ulike områdene, at elevenes kompetansen må styrkes og at vi må måle hvor elevene ligger i forhold til kompetansemålene. Hva er så kompetanse? Slemmen definerer kompetanse som "...evnen til å mestre komplekse utfordringer." (Slemmen (2009): Vurdering for læringe i klasserommet", Oslo: Gyldendal, s. 182), mens Henning Fjørtoft (http://multimedie.adm.ntnu.no/mediasite/SilverlightPlayer/Default.aspx?peid=191958794bc24899b89fb05dd92315021d) sier at kompetanse er det elevene kan gjøre etter at de har lært, i tillegg til å mestre komplekse situasjoner. Hvordan måler vi så elevenes kompetanse? Hvordan ser kompetanse ut? Til syvende og sist er det vel elevenes forståelse vi ofte ønsker å kunne vurdere. Forståelsen er satt sammen nødvendig kunnskap og nødvendige ferdigheter. Når elevene har den kunnskapen og de ferdighetene som trengs for å oppnå forståelse, kan de også ofte overføre det dette fra en kontekst til en annen kontekst.

Forskning, for eksempel Black og William (2006), sier oss at rett vurdering vil gi læring som resultat, mens feil vurdering ikke har noen læringseffekt i det hele tatt. Her sies det at når elevene bare får tilbakemelding - og ingen karakter - lærer de bedre til neste gang enn hvis de bare får karakter. Det er vel ingen overraskelse, siden det er i tilbakemeldingene man kan få vite hva man må jobbe mer med. At kun tilbakemelding skulle ha så mye større effekt enn kombinasjonen tilbakemelding og karakter, forundret meg. Eller egentlig ikke. Jeg regner med at mange av elevene også her kun ser på karakteren framfor å se på kommentarene og se på karakteren i den sammenhengen.

I hvert fall på min arbeidsplass har ledelsen fokus på vurdering for læring, som man også kan kalle formativ vurdering. Det presiseres fra ledelsen at det er viktig at vi som underviser gir elevene våre en løpende vurdering i undervisningen. Den formative vurderingen foregår både i undervisningssituasjonen og i de mer formelle situasjonene, som for eksempel i framovermeldingene. Et nyttig redskap, både for elever og lærere, er egenvurderingen. Å få elevene til å bli bevisste hva de kan og ikke kan, hvor de ligger faglig, kan hjelpe dem på veien videre. For at dette skal ha en god effekt, må elevene også vite hvor de skal. Hva er hensikten med arbeidsoppdraget? Ved en summativ vurdering, som også kalles vurdering av læring, får elevene vurderingen etter at arbeidet er avsluttet. Da har kommentarene liten effekt. For elevenes del er arbeidsoppdraget unnagjort.

Vi må starte med målet og så jobbe oss til start (Wiggins og McTighe, 2005). Elevene trenger at det de gjør oppleves meningsfullt, og det er vel ikke for mye forlangt? Da må de også ha en forståelse av hva de skal lære.

 

Snart er første tidsfrist ute

I morgen må det skrives - og leses - og tenkes, kanskje helst i omvendt rekkefølge. Og så må dagene og gjøremålene framover planlegges bedre. Det er lenge siden jeg kikket på bloggen min, og jeg ser det er mange muligheter her. Det får jeg se mer på senere.
Men først trenger jeg noen timer søvn før en ny arbeidsdag.